Storsteingrav på Kalkheia?

Storsteingrav m.v. fra yngre steinalder på Kalkheia i Oddernes?

Foto: Arne Grønhaug

Inndeling:
I. Innledning/problemstilling
II. Sammendrag av etterfølgende punkter
III. Nærmere beskrivelse av steinoppstillingen (SO)
III.1. Sammenlikning med andre steinoppstillinger
III.2. Nærmere om steinene i SO
IV. Omgivelsene til SO
IV.1. SO's plassering
IV.2. Området nær SO
IV.3. Turstien og avgreninger fra den
IV.4. Området nord for turstien
IV.5. Området sør for turstien og SO
IV.6. Rasteplasser
IV.7. Militære anlegg
V. Kommentarer
VI. Sannsynlighetsberegning
VII. Kulturell sammenheng
VIII. Videre utredning

På et utsiktssted på Kalkheia, med Odderøya som blikkfang rett syd, og i luftlinje ca. 1,5 km fra Oddernes kirke, står en flertonns stein, holdt opp fra fjellknausen av andre steiner. Disse andre steinene kalles i det følgende bæresteiner, mens den store steinen over disse kalles dekkstein. Steinoppstillingen på Kalkheia kalles i det følgende SO.
SO finnes ved å følge bilveien fra HiA i retning Sødalsmyra, og ta sti opp Kalkheia fra "Stemmen" ved Øvre Jægersbergvann. Nær Kalkheias høydeplatå deler stien seg. Der følges sti som dreier mot vest og går nær sørkanten av høydeplatået (ikke å forveksle med en sti som tar av mot vest lenger nede og omtales i pkt.IV.6). Ca. 150 m vestenfor, etter en liten ulendt motbakke, sees SO nær stiens sørside. Disse og følgende avstandsangivelser er omtrentlige.
Det er mange stier i Kalkheia, men i det følgende brukes ordet turstien om nevnte sti. (Også i lærerguiden "Jægersberg natur- og kultursti", utgitt av Kristiansand Katedralskole 1997, er denne stien kalt "turstien". Det blir vist til denne lærerguiden også i pkt.IV.7.)
Det spørsmålet som tas opp her, er om SO er blitt til "ved slump" under bresmelting mot slutten av istid ("brealternativet"), eller om steinene i gammel tid kan være plassert slik av mennesker, som grav eller til minne om storfolk, eller i mytologisk sammenheng ("gravalternativet"). Under arbeid med dette spørsmålet har jeg funnet annet i nærområdet som kan ha sammenheng med SO.
Steinoppstillingen likner danske storsteinsgraver - også kalt megalittgraver eller dysser - fra yngre steinalder. Også da var det store likheter mellom Danmark og Norge når det gjaldt kulturelle forhold. I historisk tid har det vært høvdingsete i Oddernes, og det kan ha vært storfolk der før også. I Oddernes Bygdebok (bindet om bygdehistorie) nevnes bl.a. på s. 64-65 en del funn fra eldre og yngre steinalder ved Gimleveien og nær Oddernes kirke.
Fylkesarkeolog Frans-Arne Stylegar var med på befaring på Kalheia 02.10.01. Han var åpen for at SO kan være menneskeverk, men sa at det ikke lar seg bevise uten at det også finnes andre merker i området (helleristninger, skålgroper). Jeg har tatt dette som oppfordring til å undersøke videre. Stylegar tilrådet henvendelse til geolog, konservator Ole Fridtjof Frigstad, Agder Naturmuseum.
Under befaring kort etter sa Frigstad at de mange flyttsteinene i området omkring SO viser mulighet for at steiner er blitt stående oppå andre under bresmelting.
Etter dette har jeg forsøkt å tolke steinenes tale. Funn i og ved SO og i lien nedenfor styrker etter mitt syn gravalternativet.
Denne antakelsen bygger på mange detaljer. Det er min unnskyldning for at den følgende beskrivelsen er lang og detaljert.
Tilbake til toppen

SO likner de største av de danske storsteinsgravene, bl.a. "Knebel-dyssen" på Mols, bygget i yngre steinalder. SO og Knebel-dyssen har begge en flere tonns dekkstein som tak over det som også i SO kan kalles et kammer (i de danske dyssene et gravkammer). Kammeret avgrenses på sidene av bæresteiner som holder dekksteinen oppe.
     (Se hva Saxo skriver)

De fleste danske storsteingravene har en vesentlig mindre dekkstein enn Knebel-dyssen og SO. Det finnes slike mindre dysser også i Sverige og i oslofjordområdet.
Likheten mellom SO og Knebel-dyssen er størst når det gjelder dekksteinenes størrelse og form, med flat underside som holdes oppe av bæresteinene. SO's dekkstein er mindre velformet enn Knebel-dyssens.
Bæresteinene i SO har helt andre former enn Knebel-dyssens, og er ikke lik hverandre slik Knebel-dyssens er. Det kan skyldes hva slags stein som fantes i området, samt - hvis mennesker har laget SO - at denne står på en knaus som tilsier en annen form for tilpasning enn flat mark.
De 4 bæresteinene i SO blir i det følgende betegnet med bokstaver: Stein A bærer sammen med en stein B dekksteinens sørlige del.
A har regelmessig firkantet form, er ca 1,6 m lang, 1 m bred og 70-80 cm høy. A's parallelle langsider har retning litt østenfor syd.
- Stein B fortsetter fra A's nordende ca. 1 m videre mot nord under dekksteinen. B taper rektangelform nordover. Bruddflater viser at A og B må ha vært en stein A+B, kanskje brukket under tyngden av dekksteinen.
- Stein C har avrundet trekantform sett ovenfra og bærer med sin smaleste del dekksteinens nordvestre del.
- Stein D (avsprengt fra bruddstedet mellom A og B) bærer midtre del av dekksteinens østside.
Bæresteinene i SO holder dekksteinen ca. en halvmeter opp. Dette er da kammerets høyde. I Knebel-dyssen er kammerhøyden noe større.
Flere forhold tyder på at en nå frittliggende stein E har båret dekksteinens nordøstre del, og derved stått symmetrisk med nordvestre bærestein C, som den dertil ligner. E har i så fall stått nær inn mot turstien, og kan derfor være blitt flyttet (f.eks. av Forsvaret), med stein D satt inn som erstatning (på et annet sted under dekksteinen).

Bæresteinene passer påfallende godt til dekksteinens underkant og til fjellknausen SO står på. Etter mitt skjønn passer steinene i SO så godt sammen at SO vanskelig kan være dannet ved istidens bresmelting.
Til støtte for dette har jeg, med utgangspunkt i steinenes tilpasning til hverandre og til fjellknausen, i pkt. VI forsøkt en primitiv sannsynlighetsberegning. Tross metodiske forbehold gir beregningen så store utslag at den etter mitt skjønn sterkt taler for at SO er laget av mennesker. Tvilere inviteres til å prøve slik beregning med egne tall.
Utenom grunnlaget for sannsynlighetsberegningen kommer bl.a. følgende:
SO står på et "utvalgt" utsiktspunkt på fjellknaus rett nord for "blikkfanget" Odderøya. Like ved SO er det flere "halvkoppformede" og andre groper. Om disse ikke blir godkjent som menneskeverk, kan de som naturens verk ha influert på stedsvalg.
Ca. 40 meter rett syd for SO er det i Kalkheias sørskråning en fjellhylle med en steinmur som jeg har problem med å se noen praktisk mening med. En delvis steinmarkert sti viser forbindelse mellom SO og fjellhyllen. En annen sti fører nedover fra turstien ved SO, dreier vestover langs nordkanten av en liten slette og opp igjen mot turstien. Det ville være langt lettere å gå direkte mellom nevnte begynnelse og slutt på fjellgrunn hvor turstien nå går. Dertil har stien en praktisk sett helt unødvendig steinoppbygging nær sletten. Begge forhold kan tyde på seremoniell bruk av stien og området i gammel tid.
Et mulig steinsete i skråning ("tribune"?) sørvest for nevnte slette er orientert mot denne og mot den oppbygde stien, SO og fjellhyllen.
Nord for turstien er terrengformasjonene kanskje litt egenartet, men jeg har ikke funnet annet av interesse der (muligens unntatt en stein på rasteplass nær turstien og SO). Et stykke sørvest for SO synes steiner på en rasteplass å være av interesse.
I begynnelsen av pkt. V gis en kort opplisting av forhold som sett i sammenheng kan tale for gravalternativet.
I pkt. III.1 og pkt. VII gis ved hjelp av sitater opplysninger om kulturelle sammenhenger mellom forhold i Norge og andre land i yngre steinalder, - storsteinsgravenes tidsalder.
Tilbake til toppen

Det sammenliknes her særlig med "dysser" i Danmark. For meg oppsto tanken om likhet mellom disse og SO først mange år etter å ha lest heftet "De første nordmenn" (Schibsted 1975 etter en artikkelserie i A-Magasinet) med beskrivelse og bilde av den forannevnte Knebel-dyssen, som er et gravkammer ("dysse") i Knebel på Mols, nord for Århus.
En brosjyre gjengitt på internett viser bilde av en storsteinsgrav i Helsingør som likner Knebeldyssen.

Andre eksempler i Danmark

Dysser er oppført i tidlig del av yngre steinalder, og finnes særlig i Danmark, men også i Sverige og Norge.
Fra Aschehougs Norges Historie, bind 1, s.61, siteres:
"De første jordbrukerne i Sør-Skandinavia gravla sine døde i enkle jordgraver eller under lange, lave hauger. Noen århundrer senere begynte de å legge sine døde i storsteingraver. Det skjedde først på de danske øyene, særlig Sjælland, i form av små steinkammer, såkalte dysser. De var runde eller rektangulære jordhauger som ofte skulle romme bare en enkelt begravelse.
Etter hvert endret gravene form og til en viss grad funksjon. De utviklet seg til fellesgraver for en familie eller en slekt, såkalte jettestuer."
I Norges Historie, Cappelens Forlag 1976 bind 1, s. 61, angis om dysser og kulturelle forhold:
"Ertebøllefolkene var jegere og samlere mer enn bønder. Men samtidig levde det i Nord-Europa og Sør-Skandianvia mennesker som hadde jordbruk som hovednæring. De tilhørte den såkalte traktbegerkulturen, som har fått navn etter den keramikken den laget. ... Traktbegerfolkene gravla sine døde under flat mark, men etter hvert også i store kammer bygd av steinblokker, såkalte dysser og jettestuer. Disse gravene preger fremdeles landskapet mange steder i Danmark der de ruver på toppen av høydedrag."
På gården Skjeltorp i Skjeberg, Østfold, er funnet rester av en storsteinsgrav. I Aschehougs Norges Historie, s. 61, står (i forkortet omskrivning) bl.a.:
Skjeltorp ligger i et av de områdene i Norge som har vært lengst dyrket. Graven ble bygget en gang mellom 3300 og 3000 f.Kr. Den hadde 6 kampesteiner på mellom halvannen og to meters høyde og 12-15 mindre steiner. 5 av kampesteinene ble reist slik at de dannet et rom. Som tak over dette var det en dekkhelle med tverrsnitt på minst 3 meter. Utenfor var det en ring av steiner. Innover fra denne ringen ble det fylt jord til et stykke opp på veggsteinene.
På Holtenes i Hurum regnes det med å ha vært flere storstein-graver. En av dem er undersøkt. Den likner Skjeltorp-dyssen.
Det er et stort antall dysser i Danmark, men jeg vil tro at ikke mange har dekksteiner så store som i Knebel-dyssen. En liknende dysse (i Stenvad, ikke langt fra Knebel) er blitt avbildet på danske 50-kronesedler. Også et dansk frimerke har liknende bilde. (Mine beskrivelser er begrenset til dysser jeg har sett bilder av.)
Danske dysser står ofte på høyder. SO står på fjellknaus med stor utsikt.
Knebel-dyssen angis å ha vært omgitt av 23 kjempesteiner i en krets med 20 meters diameter (øyensynlig fjernet nå). Bildet av Helsingør-dyssen viser ingen steinkrets. SO har ingen, - fjellknausen er ikke egnet for steinkrets.
Knebel-dyssen synes å ha 5 bæresteiner i en sirkulær krets. De er større enn dem i SO. Knebel-bæresteinene synes svært like hverandre, eggformet på yttersidene, noe flate på innsiden mot kammeret under dekksteinen. Verken SO's eller Helsingør-dyssens bæresteiner likner Knebel-dyssens. Bildet av Helsingør-dyssen viser 3 bæresteiner. Mitt inntrykk er at en av disse holder oppe en smalere ende av dekksteinen, og at de to andre står under en større og bredere ende, kanskje symmetrisk plassert. Angående symmetri når det gjelder SO vises til omtalen i pkt. III.2 av "byttehypotese".
Bæresteinene i SO har hver for seg en form som passer både til den ujevne fjellknausen og til dekksteinens underflate, hvis en aksepterer en romslighet på noen centimeter enkelte steder.
Dekksteinen i SO synes, sammenholdt med A-Magasinets bilde av Knebel-dyssen med folk på dekksteinen, å være like stor som denne, og veier utvilsomt - som Knebel-dyssens dekkstein - flere tonn. SO's dekkstein er vesentlig mer ujevn og mindre velformet, men har bl.a. en stor loddrett flate på vestsiden.
Både i Knebel-dyssen og SO har dekksteinen flat underside (med noe forbehold for SO's dekkstein). Begge holdes slik oppe av bæresteinene at undersiden blir horisontal, også her med noe forbehold for SO's dekkstein: Det meste av undersiden gir på litt avstand et horisontalt synsinntrykk.
Knebel-dyssens bæresteiner holder etter bildet å dømme dekksteinen høyere opp enn de i SO gjør, slik at "kammeret" i SO er lavere (ca. 1/2 m høyt).
Jeg har valgt å beskrive steinene i SO detaljert til grunnlag for å vurdere (sannsynlighetsberegne) om også SO er laget av mennesker.
Tilbake til toppen

De målene som angis er omtrentlige.
Dekksteinens hovedform er beskrevet i pkt. III.1 i sammenlikning med Knebel-dyssens dekkstein. SO's dekkstein er over 5 m lang med retning noenlunde nord-syd, og ca. 2,5 m bred på det bredeste.
Selv om den er klart mindre elegant enn Knebel-dyssens dekkstein, har den et særpreg:
Vestsiden består i hovedsak av en stor, loddrett flate som er 5,4 m lang og opptil 1,5 m høy. Dens jevnt fordelte små ujevnheter ødelegger ikke inntrykket av en meget jevn flate. Denne har en siktlinje som går i retning mot Gimle, langs Hamreheias vestside og mot Oksøy. (Siktlinjer nevnes her og i det følgende med henblikk på eventuell innsikting mot høvdingsete eller blikkfang, siden SO har Odderøya rett i sør. Slik tanke har kanskje lite for seg.)

Østsiden av dekksteinen er ujevn, bortsett fra en flate som er parallell med vestsidens, men meget mindre, ovalt formet, ca. 1,3 m bred og 1 m høy. Også sørenden av dekksteinen har en liten flate, ca. 80 cm bred og 1/2 m høy samt et mer ujevnt parti ovenfor som kan sies å tilhøre flaten.
Dekksteinens underside virker, sett på litt avstand, horisontal, bortsett fra at steinens smalere sørlige del er noe "vridd" ned mot vest. Denne vridningen demper forskjell i høyde over fjellknausen i et område hvor knausen skråner sterkere nedover. Unntatt i dette området holder bæresteinene dekksteinen ca. 1/2 m opp fra knausen.

Bæresteinene:
En lang søndre bærestein (her kalt stein A), har for en stor del regelmessig firkantform, og lengderetning fra litt øst for sør til litt vest for nord. A har parallelle og jevne sideflater (på østsiden bare i søndre del). Disse sideflatene "sikter" mot et sted mellom naturmuseet og katedralskolen, og mot midt på Hamreheia. A's nokså jevne, loddrette sørflate er ca. 1 m bred, ca. 80 cm høy mot vest, og ca. 70 cm høy mot øst. Denne høydeforskjellen i A's firkantform oppveier fjellknausens sørvesthelling slik at A's øvre flate holder dekksteinen horisontalt.
A rekker ca. 160 cm nordover midt under dekksteinen. Der passer A's nordre bruddflate til bruddflate på:
Stein B. Sett fra vest står A's og B's bruddflater tett sammen.
B fortsetter nordover med samme lengderetning. Med disse bruddflatene må A og B ha vært en stein "A+B" med lengde tils. ca. 2,4 m. A har sin firkantform i behold nordover på vestsiden helt til bruddstedet mot B, men taper denne formen i nordre del av østsiden. B taper firkantformen også på vestsiden, og smalner nordover. A+B har mot øst bruddflater som viser at store stykker er brutt av.
Tilpasning av A+B til dekksteinen og fjellknausen:
A's sørende står, målt horisontalt, ca. 40-45 cm innenfor dekksteinens sørende. Så langt inn under dekksteinen betyr det mindre for synsinntrykket at sørkanten av A i vest har ca. 10 cm avstand til dekksteinen, og i øst ca. 20 cm avstand. I forhold til A+B's og dekksteinens størrelse er hovedinntrykket at stein A+B er godt tilpasset både dekksteinens underside og fjellknausen.
Stein C bærer dekksteinens nordvestre del, og er ca. 2 m lang med en smalnende del sørøstover innunder dekksteinen. Den har ovenfra sett en trekantform, avrundet i dens nordvestre del utenfor dekksteinen, hvor den har en bredde på ca. 130 cm. C's overflate passer godt til dekksteinens underside. I det området hvor disse flatene møtes, øker C's høyde sørover fra ca. 50 til ca. 80 cm. Dette passer til fjellgrunnens helning. Også en krumning i knausen er stein C tilpasset.
Stein D bærer midtre del av dekksteinens østside. Det meste av steinens ytterside (østside) er litt konkav. Yttersiden er ca. 130 cm bred og ca. 70 cm høy, med form som en avrundet firkant.
Innsiden (vestsiden) av stein D har jevnt konkave og konvekse samt uregelmessige bruddflater. Enkelte bruddflater viser at D er dannet ved bruddet mellom A og B. Frigstad anbefalte å undersøke om steinene kan være sprengt av Forsvaret. Han nevnte også frost som en mindre sannsynlig årsak, siden det er lite vann der. Jeg har tenkt på dekksteinens tyngde som årsak.
Tilpasning til dekksteinen og fjellknausen:
Stein D's øvre kant støtter med sine to ytterpunkter dekksteinen, og følger ellers dekksteinens underkant pent i få centimeters avstand (ett sted 5-6 cm, ellers mindre). Med dette er D like vel blant bæresteinene den største avvikeren når det gjelder tilpasning til dekksteinen i dennes mest synlige ytterkant.
Hvis en tenker på SO som et slags monument, står D ikke i stil.
Den står også skrått innover. Skjønnsmessig (ved å gjette dens tyngdepunkt) kunne den stått i slik skråstilling også uten feste i dekksteinen, men det skulle slump til å bli stående slik hvis breen med dekksteinen skuret ned mot den, og den kunne ikke komme i slik stilling hvis den (slik jeg antar) ved trykk fra dekksteinen ble sprengt løs fra A+B. D kan imidlertid tenkes å være plassert slik i "vår" tid til erstatning for en stein E:

Stein E og "byttehypotesen".
E ligger fritt, nær SO, i nordøsthellingen av den fjellknausen som SO står på. E står med et hjørne av sin trekantform bare 30 cm fra D. E er ca. 210 m lang og ca. 120 cm bred, og likner ganske mye på stein C i størrelse og form. Trekantens smaleste ende (hvor en bit er avsprengt, nærmere omtalt i det følgende) rekker nordover til turstien. Denne smale enden ville høydemessig passet meget godt som støtte under stortsteinens nordøstre del. Med resten av E mot nordøst ville E liknet den delen av C som kommer utenfor dekksteinen i nordvest. Det ville gi god symmetri. Steinaldermennesker ville valgt E fremfor D.
Disse forholdene er, sammen med D's bruddflater og skråstilling, deler av grunnlaget for min "byttehypotese". Hypotesen bygger videre på at E i tidligere posisjon ville kunne hemme større transporter på turstien.
Dertil kommer som nevnt at bruddflater på sørvestsiden (søndre del av innsiden) av D synes å passe til de nærmeste flatene i bruddområdet mellom A og B.
D (samt noen mindre steiner som ligger nær den) antas derfor avsprengt ved bruddet mellom A og B, med dekksteinens tyngde som en etter mitt skjønn sannsynlig årsak.
Ved ønske om å flytte E har D i så fall ligget meget lagelig til for å bli satt inn som bærestein omtrent der den lå, til erstatning for E. Derved gikk østre bæresteins likhet med C og symmetriske plassering i forhold til C tapt.
At slik flytting ble utført for å lette kalktransport synes lite trolig. Kalktransporten kunne lettere gå både østover og vestover utenom det høydeplatået hvor turstien går nær SO. Turinteresser har neppe ført til så stort arbeid. Kanskje noen vet om Forsvaret (eller tyskerne under okkupasjonen) kan ha sett stein E som en hindring for transport.
Med kraftige jekker ville det neppe være vanskelig å løfte dekksteinen for å bytte E med D, men E kan ved dreining vekk fra SO være glidd lenger enn beregnet på den hellende fjellknausen. Den smale enden kan da være kommet nærmere turstien enn ønsket, - merke av borehull viser at en bit av E er sprengt av. Borehullet viser interesse for å bedre stien.
Min konklusjon er at stein E med stor sannsynlighet har vært bærestein på østsiden under nordre del av dekksteinen. Sammen med stein C på vestsiden har dette gitt SO symmetri og et klarere preg av monument. Burde stein E få tilbake sin gamle plass? Dens avsprengte spiss ville være lite synlig under dekksteinen. Med E på plass vil D kunne fjernes.

Tilbake til toppen

Som nevnt står SO på en fjellknaus like sør for turstien, på ett av flere gode utsiktssteder på sørkanten av Kalkheiaplatået, og med blikkfanget Odderøya rett i syd, jfr. sitat i pkt. III.1 fra Cappelens Norges Historie om dyssene i Danmark som "ruver på toppen av høydedrag".

Den fjellknausen SO står på har svak helning ned mot turstien i nord, og sterkere helning mot vest og øst. Knausen går mot syd nedover som et smalt svaberg ca. 10 m, avbrytes så av en få meter bred tversgående gressgrodd forsenkning, hvoretter en mindre knaus med svaberg fortsetter slakt nedover til ca. 25 m sør for SO.
Der kommer en bratt skrent. Fortsettelsen nedover derfra beskrives i pkt.IV.5. Lien nedenfor sees ikke når en står helt nær SO.
De nevnte svabergene sørover fra SO gir plass for en mindre samling av folk. Det er også plass til en liten gruppe mennesker ca. 12 m nordover fra SO. Jeg har ikke langs Kalkheiaplatåets sørkant funnet andre utsiktssteder som er like egnet til å samle folk. Derimot nevnes i pkt. IV.5 mer egnede områder for dette i skogsli og ved slette nedenfor, med funn som tyder på seremoniell bruk også av disse områdene.
Groper:
På den knausen hvor SO står, har jeg funnet noen groper som jeg har valgt å kalle halvkoppgroper, samt 2 mulige skålgroper.
"Halvkoppgropene" står i hellende deler av knausen, og mangler en del av "koppen", idet bunnen av halvkoppgropene går jevnt over i knausen. På et par av disse gropene rekker øvre kant ut over gropen.
Andre øyensynlig naturlige formasjoner i knausen kan likne mer eller mindre på disse halvkoppgropene, - noen er "mellomstadier". Alle gropene kan vel da være naturens verk. Enkelte av dem er kanskje jettegryter, men gropene har ru, "småhakket" bunn, mens jettergryter vel vanligvis har jevne (glatte) flater?
Jeg har ikke funnet liknende groper på andre knauser i nærheten, heller ikke liknende naturlige formasjoner. Om gropene ikke er laget av mennesker, kan de ha bidratt til valg av sted for SO.
Beskrivelse av gropene med hjelp til å finne dem:
Målt fra et punkt på stein A's østside, 1/2 m nord for A's sørøstre hjørne, er det 1,6 m mot øst en 11-12 cm bred halvkoppgrop. Øvre kant rekker litt ut over gropen.
Ca. 20 cm østenfor/nedenfor førstnevnte grop er det også antydning til grop, - kanskje bare en naturlig fordypning.
Ca. 80 cm sørøst for førstnevnte gropen (og nokså nøyaktig 2 m øst for A's sørøstre hjørne) er det en oval, litt dyp grop, 5 x 3 cm.
Ca. 170 cm sørøst for sørøstre hjørne av A er det kanskje en
ca. 20 cm bred halvkoppgrop (eller en naturlig fordypning).
Ca. 3,7 m sør for A i forlengelse av A's østre sideflate er det en ca. 20 cm bred halvkoppgrop med, som i førstenevnte grop, øvre kant litt ut over gropen.
90 cm nordøst for dennes nordre kant er det en rund vel 5 cm bred grop - skålgrop? Den har en spesiell plassering ved å ligge i en tenkt forlengelse av stein A's midtlinje, d.v.s. linjen midt mellom forlengelseslinjene fra A's helt parallelle langsider. Avstanden fra A er 2,8 - 2,9 m.
Ca. 6,5 meter sør for A, og ca. 40 cm vest for forlengelseslinje fra A's vestre sideflate, er det også en halvkoppgrop.
Ca. 5,2 - 5,3 m sør for A og 60-70 cm vest for siktlinjen fra A's vestflate er det en ca. 5 cm bred skålgrop(?).
Tilbake til toppen

Turstien har interesse ved sin nærhet til SO. Dertil kan gammel sti som omtales i pkt. IV.5, ha kommet opp der turstien går vest for SO. For byttehypotesen er det av interesse hvem som har brukt turstien.
Stien går langs sørkanten av Kalkheias øvre platå, i retning øst-vest. Ved SO går den nær dekksteinens nordre ende, og derfra med noenlunde samme høyde og retning et 15-20 m østover og nær 40 m vestover fra SO. Deretter går den både mot øst og vest i bakke ned til et ca. 4 m lavere nivå. Begge bakkene, særlig den mot øst, er ulendt. Noe av stien mot vest, og den slakere bakken der, går på skrånende fjell. Flere steder er turstiens sørkant støttet opp med stein.
Med de ulendte bakkene ser jeg det lite sannsynlig at denne delen av turstien (på høydepartiet nær SO) har vært brukt til transport av kalkstein, som det har vært bedre transportveier for.
Nær foten av hver av de to nevnte bakkene (øst og vest for SO) tar det av sti nordover, på nevnte ca. 4 m lavere nivå, til kalkgruver (noen meget nær) og til turterreng.
Den vestre av disse to nordgående stiene krysser turstien og fortsetter også sydvestover. Den er mer vei enn sti. I skråning sør for turstien er den bygget sterkt opp med stein, som kjerrevei for transport av kalkstein. Stien kalles i det følgende kjerreveien. Den fortsetter mot sørvest ned til en bratthelling, kalt Blåmannsskotet, hvor kalkstein ble tømt ned fra Kalkheia. (Stedet har navn etter hesten Blåmann som med sin last falt utfor der.) Kjerreveiens fortsettelse nordover beskrives i pkt. IV.4.
Kort vestenfor SO er det små hauger med kalkstein like nord for turstien. En av disse "haugene" er en skytestilling.
I pkt. IV.5 omtales nærmere en "vestre sti" som nå er sperret av den steinoppbygde kjerreveien, men som antas å ha gått nedover fra turstien omtrent der denne nå krysser kjerreveien, og kanskje har vært en "seremoniell omvei" til SO.
Tilbake til toppen

Dette området er, i tillegg til å ha kalkgruvene, terrengmessig noe særegent, men jeg har ellers ikke i dette området funnet noe å sette i forbindelse med SO. For å spare undersøkelser nevnes her forhold som kan holdes utenfor spørsmål knyttet til SO. (Mur til skytebane nevnes i pkt. IV.7). En annen tenkelig historisk relasjon er drøftet i siste avsnitt.
Kjerreveien (nevnt i pkt. IV.3) krysser turstien og fortsetter mot nord. Ca. 15 m nordenfor krysset er det hauger med kalkstein (påvist av Frigstad).
Ca. 35 m nord for turstien går kjerreveien i en skjæring gjennom litt høyere terreng. Der er det ved østsiden av skjæringen steiner som kunne virke som rester av en mur, men som antas kastet i haug ved utgraving for å bedre stien. Noen av steinene dekker skjæringens østside.
Kjerreveien og den andre av de to nordgående stien som er nevnt i pkt. IV.3, møter et nettverk av stier innover Kalkheiplatået. De har vel vært brukt både av gruvedriften , Forsvaret og turgåere.
På høydedraget mellom de to nordgående stiene er det, parallelt med turstien og like innenfor denne, en liten "fjellvoll". Fjellvollen er kanskje 1-2 m høy i forhold til turstien, og dermed ca. 5-6 m høyere enn det nevnte lavere nivået nordenfor. Nordenfor SO går fjellvollen bratt ned til dette lavere nivået.
Høydedraget ved SO med fjellvollen kan, avbrutt av forsenkninger i terrenget der de to nordgående stiene går, sees som en lavere del av en rekke fjellknauser som går nær sørkanten av Kalkheiplatået. På en av dem, kort nordøst for SO, står en sementert (altså "ny") varde. Ofte ser turfolk på utsikten derfra. Ca. 120 m vest for SO er det en annen kanskje høyere fjellknaus som er uten varde, men som på kart er angitt som utsiktspunkt.
Det 5-6 m lavere området like nord for SO og fjellvollen er preget av våtmark med pytter og smådammer i den nærmeste delen, før det går over i vanlig og forholdsvis flatt terreng nordover. I en liten forsenkning nær SO går en liten sti fra turstien ned til "våtmarken".
Det har vært gruvedrift ganske nær, men fjellvollen er naturens verk. Selv om det ikke faller i øynene når en bare følger turstien, er vollen som naturformasjon litt egenartet.
Det kan kanskje (ved for et øyeblikk å tenke også på folkevand- ringstiden) spørres om Kalkheia kan ha vært bygdeborg. Kalkheia er bratt mot syd, vest og øst, men lett tilgjengelig fra nord. Ingen av de murene jeg har sett på der har ledet tanken hen på bygdeborg.
Tilbake til toppen

Som nevnt i pkt. IV.2 ender svaberg ca. 25 m sør for SO i en bred, litt bratt fjellskrent. Denne skrenten går ca. 10-15 m nedenfor (altså henimot 40 m fra SO) over i en flat, svakt hellende øst-vestgående fjellhylle som sommerstid er noe skjult av kratt.
Fra sør for SO går fjellhyllen østover, først horisontalt ca. 10 meter i ca. 3 meters bredde, og så slakt nedover ca. 20-25 m.
I fjellhyllens horisontale vestre del og delvis lenger øst har den en markert kant til en liten loddrett fjellvegg nedenfor. Denne er halvannen meter høy mot vest, mens høyden minsker østover, dels grunnet stigende terreng ved foten av fjellveggen.
Nedenfor fjellveggen er det en ujevn skrent til ytterligere ca. 2-3 meters lavere nivå, hvor skrenten møter skogsli.
Ca. 3 m sørvest for fjellhyllens vestre avslutning, og litt lavere, er det et trekantet lite fjellfremspring, egnet som ståplass for en seremonimester.
Sør for fjellhyllen er skogslien egnet for samling av mange tilskuere til eller deltakere i det som kan ha skjedd på fjellhyllen. SO kan ikke sees fra lien eller fjellhyllen.
2-3 meter inn fra fjellhyllens kant, og rett sør for SO, står det - med basis på indre del av fjellhyllen og på skråning ovenfor - en steinmur. Murens høyde på yttersiden er ca. 1 m i vestre del, og avtar grunnet skrånende terreng til ca. 70 cm i øst, hvor muren møter fjell. Muren er ca. 7 m lang og ca. 80 cm bred i vest, og smalner østover. Den er svakt buet i lengderetningen, med konveks front mot syd-sydvest. Den er grovt og ikke pent bygget, med store og ulike steiner. Noen steiner på fjellhyllen synes rast ned fra muren. Også enkelte murstein ligger der.
Steinene i muren er såpass store at byggingen ikke har vært helt lett. Det må derfor ha ligget et behov til grunn for byggingen, men jeg har problem med å finne bruksformål.
Bak muren kommer skråningen tett opp not murens øvre kant. Derfor kan muren - medregnet de nedraste steinene - ikke ha gitt vern f.eks. i forbindelse med skytebanen i området.(Skytebanen nevnes i pkt. IV.7).
Hvis en tenker på steinalder, kan muren kanskje ha støttet opp et øvre "jordplatå", som sammen med fjellhyllens "fjellplatå" nedenfor og utenfor kan ha tjent til seremonielle formål. Jeg tør imidletid ikke mene noe bestemt om muren. Spørsmål om seremoniell bruk av fjellhyllen kan vurderes også uavhengig av muren.
Mot vest går fjellhyllen over i en noe gjengrodd sti som dreier nordover opp til vestsiden av SO. Østover forbi fjellhyllen er det uveisomt terreng, slik at den gjengrodde stien neppe kan ha hatt andre mål østover enn fjellhyllen, og kan tyde på sammenheng mellom fjellhyllen (evt. muren) og SO. Jeg kaller stien østre sti. Nær fjellhyllen er den markert med litt steiner langs kanten. (Også her er det et par nåtids mursteiner, - disse er midt i stien, og ikke til hjelp for min oldtidsargumentasjon.)
I skogslien, ca. 12-13 m vest-sørvest for fjellhyllen og litt lavere, sees rekker med mindre steiner. De danner et rektangel som mangler nordre langside, men har en sydlig langside på ca. 3 m og to kortsider nordover på ca. 1,5 m hver. (Det er en mulig antydning til buet nordre langside.) Disse steinene er lette, og kan være lagt slik i vår tid for moro skyld. Langsiden er avbrutt av en furu (stammen nær 40 cm tykk), men ingen stein synes skjøvet vekk av furuen. De kan være lagt mens furuen sto der. Murstein opptrer også nær "rektangelsteinene".
(I ulendt terreng kort østenfor fjellhyllen er det en liten steinrekke, bl.a. en murstein, og nok resultat av nåtidslek.)
Rektangelsteinene er imidlertid til hjelp for orientering videre. Fra dem sees mot nordvest (tvers over en liten dalsenkning oppover mot nord) en sørøstvendt del av en li. Langs nedre del av lien, nær 25 m vest for rektangelsteinene og i lavere terreng enn disse, går en vestre gjengrodd sti, - nevnt i siste avsnitt av pkt.IV.3. Den sees lettest nedenfra (sørfra), fordi den mot sør er støttet opp med stein. Oppstøttingen sees i noen meters lengde som en mur.
Stien går nær et terreng hvor ingen ville finne behov for slik oppstøtting til turgåing, og har dertil et forløp som vanskelig kan ha tjent praktiske formål: Med utgangspunkt i den steinoppbygde delen går vestre sti i bue både mot nordøst og nordvest.
Mot nordøst kan en ved hjelp av den retningen som steinmarkeringen viser, samt av terrenget, se at stien har gått opp mot SO. (SO sees først når en kommer lenger opp, kanskje grunnet trær.) 20-25 m nedenfor SO møtes vestre og østre sti, og går sammen til SO.
Mot nordvest dreier vestre sti (ved å tolke steinmarkering og terrenget) i en retning som nå stenges av høy steinoppbyggning for den kjerreveien som krysser turstien (nevnt i pkt.IV.3). Stien må da grunnet terrenget ha kommet opp omtrent der kjerreveien og turstien nå krysses.
Dette innebærer at vestre sti har gått bratt ned fra turstien ved SO til lavere lende, og i bue bratt opp igjen til turstien nær nevnte kryss. For vanlig bruk synes vestre sti da helt unyttig: Uavhengig av om turstien var der, må det til alle tider ha vært meget lettere å gå direkte mellom endepunktene for vestre sti: SO og krysset.
Sett ovenfra: Nedover fra SO synes nevnte felles del av østre og vestre sti, samt ca. 30 m videre nedover vestre sti, å være brukt litt i nåtid som snarvei ned lien. Deretter synes dette svake "nåtidstråkket" å ta av nedover til venstre (rett syd), mens vestre sti fortsetter (ikke synlig nå) rett ned til stiens nevnte steinoppbygde del som dreier vestover.
Forløpet av vestre sti og stienes felles forbindelse med SO gir grunnlag for å tenke seg et seremonielt opplegg, hvor også fjellhyllen kan være trukket inn. Disse stiene (særlig vestre) kan derfor ha viktige roller i valget mellom bre- og gravalternativet for SO.
Fjellhyllen kan ha bidratt til valg av sted for SO, slik at en fikk et område for monumental gravplass og seremonisted for større publikum. For å finne egnet plass nær fjellhyllen var det bare å gå rett oppover til Kalkheias øvre platå. Rett nord, 40 m ovenfor, er SO's fjellknaus. Jeg har ikke på Kalkheia funnet noe annet like bra sted som den, når i tillegg til høyden og utsynet også plass for folk vurderes. Slik sett: Fjellknausen kan ha "vist til" fjellhyllen.
Fra fjellhyllen er lien videre nedover mot bilvei og Nedre Jægersbergvann i et nokså bredt område preget av skogsterreng med små fjellknauser. I lien går velbrukte stier, dels horisontalt (øst-vest) og dels mellom turstien og bilveien. Et stykke unna møtes skogslien både mot øst og vest av fjell med til dels nokså markerte formasjoner, bl.a. mot øst en heller på noen meters lengde.

Seremoniområde sørvest for SO?
Hvis to steiner som nevnes i det følgende kan godkjennes som mulig steinsete, kan kanskje også en ujevn slette tett sør for den steinoppbygde delen av vestre sti være del av sermoniområde sør for og nedenfor SO. Den omtrent 30 meter lange og brede sletten avgrenses mot nord av den steinoppbygde vestre stien og lien nord for denne. Mot sydøst går sletten over i li nedover, og mot syd og vest avgrenses den av noen meters skråninger oppover.
Nær slettens sørkant krysser en sti som omtales nærmere i begynnelsen av følgende pkt. IV.6. Stien fortsetter mot vest opp en ca. 10 meter lang bakke i "hjørnet" mellom de nevnte sør- og vestskråningene. Ved toppen av bakken ligger tett ved stien to nokså firkantede, avlange og litt ujevne steiner som sammen likner på et ca. 2 meter bredt og 80 cm dypt sete (dybden helt lik i hele setets lengde). Setet er vendt slik at en derfra kan se inn over sletten og i retning av vestre og østre sti, SO og fjellhyllen. Med sletten (sammen med SO m.v.) som område for seremonier ville slikt sete gi høvelig plassering for storfolk, øverst mellom de "tribunene" for tilskuere som de nevnte skråningene da kunne være. Når det gjelder sikt mot SO m.v. kan en tenke seg at et slikt område har vært holdt skogfritt.
Et par hundre meter østenfor og litt lavere, tett ved den stien som krysser sletten, er det steiner som synes kommet fra fjell like ved og som har liknende form som "setesteinene" og stein A i SO. Kan setesteinene og SO's stein A+B være hentet derfra? (I setesteinenes nærmeste omgivelser sees ingen andre slike steiner, og flyttsteiner har vel mer slitte kanter?).
Tilbake til toppen

Den stien som krysser slette (nevnt i forbindelse med "seremoniområde") går i retning øst-vest i området nedenfor turstien. Østover heller den nedover og kommer inn på den stien som går opp fra Stemmen (nevnt i innledningen om vei til SO). I SO-området passerer den ca. 25 m sør for steinoppbyggingen av den vestre gjengrodde stien, og kommer ca. 50 m lenger vest inn på kjerreveien mot Blåmannsskotet (jfr. sist i pkt. IV.3). Stien møter med dette kjerreveien ca. 60 m nedenfor krysset mellom kjerreveien og turstien, og kan derfor lett nås fra turstien.
Ca. 80 m lenger nedover kjerreveien (altså ca. 140 m fra turstien) tar det sti av til mot vest, først usynlig over svaberg. (Kjennetegn: Svabergene er der kjerreveien slutter å ha markert oppbygging. Like før svabergene står en tett liten samling av einer nesten ut i kjerreveien fra vest, og bak einerne to furutrær nokså tett sammen.)
Ca. 70 m nordvestover går denne sistnevnte stien over en rasteplass på et sørhellende fjellparti. Der er fjellflaten preget av parallelle (sikkert naturlige geologiske) sprekkdannelser både i nord-sørlig og i øst-vestlig retning. Dette danner et mønster med mange firkanter av ulik størrelse.
I sørøstre del av denne fjellflaten er det en ca. 1 meter bred fjelltunge ned mot syd, med horisontale sprekker på tvers i varierende avstand. Slike meterlange tversgående sprekker fortsetter 3-4 meter på og ovenfor ovenfor fjelltungen. Tett ovenfor dette sprekkfeltet står en en 1,6 m høy, pent avrundet stein. Den kan minne om et monument, med flat underside mot fjellet, er 1,5 m bred øst-vest og 80 cm tykk nord-syd, og smalner oppover.
En flyttstein står 2,6 m sør for, og en annen flyttstein 6 m nord for "monumentsteinen". Disse flyttsteinene har ordinær avrundet form, med dimensjon (høyde angitt sist) 70x80x45 og 120x100x80 cm. Sammen med monumentsteinen står de på rekke med retning en tanke østenfor syd, mens nevnte sprekkfelt sør for monumentsteinen har retning en tanke vestenfor syd. Søndre flyttstein går derved så vidt klar av sprekkfeltet.
Øst for monumentsteinen er det en lav sittestein med konkav øvre flate som ellers har form som en avrundet rettvinklet trekant, med sitt "rettvinklede" avrundede hjørne vel 1 m fra monumentsteinen.
"Katetene" er ca. 1,3 m lange, og "hypotenusen" er noe konvekst avrundet. Den "konkave" trekantsteinen gir et spesielt synsinntrykk.
Bruken som nåtids rasteplass markeres av bålsteder tett opp til monumentsteinens nord- og sydside.
Monumentsteinen hadde neppe kommet i oppreist stilling uten hjelp fra folk. Også nåtidsmennesker kan ha reist den opp, men neppe fraktet den - og slett ikke sittesteinen - dit de står. Kan det spesielle mønsteret i fjellets naturlige sprekkdannelser ha inspirert oldtidsfolk til slik plassering av steinene?
Funnet på denne rasteplassen fikk meg til å se på en annen rasteplass, også med bålsted, på en liten høyde ca. 30 m vest for SO og 10 m nord for turstien. Som vanlig i området er det noen flyttsteiner også der. To av dem er egnet som "sittesteiner". En av dem er støttet opp av en mindre stein som holder øvre flate horisontalt. På øvre flate er det - som naturlige geologiske dannelser - flere opphøyde parallelle linjer og en skrå linje som krysser et par av dem. Kan også dette ha fått oldtidsfolk til å plassere stein på "utvalgt" sted (som nåtids rasteplasser gjerne er)?
Tilbake til toppen

Her nevnes anlegg i det aktuelle området, slik at murer som ikke kan ha med oldtid å gjøre, kan holdes utenfor spørsmål knyttet til SO.
I ca. 20-30 meters avstand fra SO er det i nordøst, like nord for turstien, rester av en tykk og noen meter lang mur. I tilsvarende avstand sørøst for SO (noe nedenfor turstien) er det en liknende mur. Det må være den sistnevnte muren som omtales på s. 11 i den lærerguiden som er nevnt i pkt.I. I lærerguiden opplyses at Forsvaret i 1890-årene anla en skytebane med målområde i Kalkheia, og at murrester i Kalkheia på sydsiden av turstien antakelig er rester etter denne banen. Det er vel da rimelig å tro at det samme gjelder den liknende muren nordenfor?
Muren på fjellhyllen sør for SO kan jeg som nevnt i pkt. IV.5 ikke se noen militær hensikt med, men andres vurdering er ønskelig. Det gjelder også muligheten for at Forsvaret kan ha flyttet stein D og sprengt av en bit av denne er nevnt i pkt. III.2 - byttehypotesen.
En (moderne) skytestilling er nevnt i pkt. IV.4, 2. avsnitt. Det er en rekke slike skytestillinger, dels sprengt ned i fjell, på en brink som går vestover fra litt syd for "seremoniområde" nevnt i pkt. IV.5.
Tilbake til toppen

Her gjentas først i strekpunkter forhold som mer eller mindre taler for at SO er laget av mennesker:
- Likhet med storsteinsgraver i Danmark (felles kulturområde).
- Antatt nærhet til høvdingsete.
- SO'plassering på utsiktspunkt på Kalkheia, rett nord for Odderøya.
- Dekksteinens undersides tilpasning til fjellknausens form.
- Bæresteinenes tilpasning til dekksteinens underside og fjellknausen.
- Dekksteinen og A+B av spesiell størrelse og form.
- "Byttehypotese" om opprinnelig mer symmetrisk SO (pkt.III.2).
- Nær SO halvkoppformede groper og kanskje skålgroper (en med spesiell plassering).
- Fjellhylle rett sør for SO, med mur av usikker opprinnelse.
- Gamle stier, til dels spesielt bygd opp, med tilknytning til SO, fjellhyllen og antatt "seremoniområde" nedenfor.
- Steinsete i "seremoniområdet".
- Spesielle steiner på rasteplasser.
Om gropene nær SO skulle være naturens verk, og da ikke direkte taler for at SO er laget av mennesker, kan de likevel sammen med bl.a. fjellhyllen ha påvirket valg av sted for SO.
Mulighetene for å samle tilskuere/deltakere i områdene omkring bidrar til den tanken at SO er et monument, og området kanskje et kultsted.
SO kan da som Knebel-dyssen være en grav, med bæresteiner som avgrenser et kammer.
Jeg mener at det som er nevnt i det foregående gir god støtte for at SO er laget av mennesker, men føler behov for dertil å vurdere detaljene i SO i en sannsynlighetsberegning.
Tilbake til toppen

Problemstillingen er hvorvidt SO er dannet ved bresmelting eller laget av mennesker, "brealternativet" eller "gravalternativet". Uansett alternativ er utgangspunktet at steinene i SO er flyttsteiner. Jeg er usikker på om det også gjelder stein A+B med dens "uslipte" kanter, men antar at det betyr lite for vurderingen av sannsynligheter.
(Som nevnt i forbindelse med "steinsetet" er det - vel 200 meter fra SO, og lavere ned - steinblokker som likner A+B og "setesteinene.)
Med usikkerhet om hvorvidt det som er nevnt foran er nok til å overbevise om gravalternativet, gjøres her et forsøk på i stedet å beregne hvor sannsynlig konkurrenten brealternativet er. Svekkes ett av disse alternativene, styrkes det andre.
Det trengs hjelp fra steinene, tilpasningene mellom disse i SO og i deres forhold til fjellknausen under, og gjerne fra forhold i omgivelsene. Jeg har også følt behov for et språk som kan uttrykke sannsynligheter. Hvordan skal en kunne vektlegge og sammenholde det steinene viser?
En kan velge mellom å uttrykke sannsynlighetsgrader med ord eller å forsøke med tall. For tallberegning bør en ha grunnmateriale som kan måles eller telles. Dette mangler her. Vi er henvist til skjønn, men det er en også ved vanlig språklig vurdering.
Grunnlaget for å komme i nærheten av riktige sannsynlighetstall er ytterst svakt. Det kan synes henimot like meningsløst som å måle meter mot liter. Med slett grunnlag kan en regne seg frem til å være eldre enn far sin. Likevel: Hvis en i denne sammenhengen ikke ser tall som noe eksakt, men bare som en form for språk, er da vanlig språklig gradering av sannsynlighet mindre farlig?
Vi behøver ikke å regne oss frem til noe i nærheten av det riktige slutt-tallet hvis beregningen gir så stort utslag at det blir nok prutningsmonn til å oppveie dårlig skjønn.
For å motvirke faren for at dårlig skjønn gir urimelig dårlig resultat for brealternativet, kan innen rimelighets grenser velges "brevennlige" tall. Med "brevennlige" valg av tall menes her at en i stedet for å velge tall en finner mest rimelige, velger tall nær grensen av det en finner rimelig i favør av brealternativet. Går en langt utenfor en slik rimelighetsgrense, kan gravalternativet bli sjanseløst.
Ord kan gi uttrykk for mange kvaliteter som ikke kan beskrives med tall, men ord er langt fattigere enn tall når det gjelder å angi grader av sannsynlighet. Ord er også i noen sammenhenger mer uoversiktelige enn tall hvis mange enkeltvurderinger skal kombineres. Ord kan ikke som tall multipliseres. Med samling av en del enkeltelementer med ulik "sannsynlighet" kan det da være vanskelig å ta rimelig hensyn til hver av dem. En unngår lettere at enkeltelementer glemmes eller undervurderes når de inngår i tall som bevares i regnestykket.
Å bruke tall i den her aktuelle sammenhengen har videre den fordelen at de som tar avstand fra mine valg av tall, kan prøve regnestykket med egne tall og problemstillinger.
Som nevnt må tallene her ikke sees som noe eksakt. De skal antyde størrelsesordener, som en form for språk. De må tolkes med tilsvarende kritikk. Det gjelder enda mer hvis de multipliseres, som i det følgende. Da vil feilene multipliseres, men også det eventuelt brukbare skjønn følger med i multiplikasjonen.
Sagt kort: I et problemfelt som dette kan enkeltledd bli vurdert mer nyansert med tall enn med ord, og bedre bli tillagt den vekt de bør ha ved samlet vurdering, men det bør (som ved bruk av ord!) tas forholdsregler mot usikkerhet knyttet til skjønn.

Sannsynlighet blir i det følgende angitt ved å sette alt i brøk. Det ligger i sakens natur at det raskt blir nevneren som overtar, og om en da kan få 1 som teller, fås grei oversikt.
Settes sannsynligheten til 1:1, betyr det antatt sannsynlighet for at det spørsmålet angir, er skjedd ved bresmelting omtrent en gang i angitt område.
Settes den til 1:2, 1:5, 1:10, 1:100 osv. betyr det henholdsvis halv, femtedels, tiendedels, hundredels osv., eller 50%, 20%, 10% og 1% osv. sannsynlighet for det samme.
(Om en velger at hendelsen antas skjedd 2 eller flere ganger (steder) i samme område, kan det angis med henholdsvis 2:1, 3:1 osv.)
Det er altså brealternativet som skal prøves. Utgangspunktet er de opplysningene som er gitt foran. Det minnes om at hver flyttstein har sin egen historie. De kan være kommet langveis fra, fra ulike steder og til ulike tider.
Blant de spørsmålene som melder seg er disse:
Hvor mange frittliggende steiner er det i Norge av liknende størrelse og form som dekksteinene i Knebel-dyssen og i SO?
Som hjelp til tanker om dette nevnes:
Forsidebildet til nr.21/2000 av Tidsskrift for Den norske lægeforening viser en stor flyttstein, presentert som en "merkestein", - som symbolsk innledning til en artikkelserie om "merkesteiner" (store personligheter) i norsk medisins historie. Dr. Øivind Larsen (som har skaffet en rekke interessante forsidebilder til nevnte tidsskift) kommenterer nevnte bilde bl.a. med følgende:
"Et sted i Valdres, i et kronglete skogsterreng der jeg ofte og gjerne ferdes, ligger det mye stein. Store og små og mange som er nokså like å se på. Det er en av dem som skiller seg ut, som virkelig kan være til hjelp når tåke og høstmørke senker seg over skogen og selv lommekjente kan trenge et holdepunkt for å finne hjem. Det er en stein på flere tonn. Den er staselig. ....."
I følge beskrivelsen har den også glinsende materialer og fargerikt lavdekke. Den er etter bildet omtrent like stor som dekksteinen i SO, har flat underside, og hviler på 3-4 steiner som er meget mindre enn bæresteinene i SO. En haug med liknende steiner ligger oppå dekksteinen. Alle disse steinene (også den store) er sikkert flyttsteiner.
Dekksteinen i SO mangler Valdres-steinens glans og farger, og er ikke så velformet. Det kan like vel være lov å kalle også den en merkestein, noe ut over det vanlige, med nokså flat underside løftet opp horisontalt av andre steiner, og en flat loddrett vestside. Vi kan spørre oss hvor ofte en på tur i skog og mark ser slike frittstående merkesteiner.
Også andre sammenlikningsgrunnlag kan velges. Turistforeningens varder har sin karakter, også om en ser bort fra at de har malingsflekk. Disse steinoppstillingene er enkle. Likevel kan spørres: Hvor ofte ser vi utenfor allfarvei og rasområder steiner som står slik at de lett forveksles med selv så enkle varder?
Jeg ber om at slike tanker om "merkesteiner" og enkle varder has i minne ved de følgende spørsmålene.
Jeg har valgt en ulogisk rekkefølge for spørsmålene ved å begynne med dekksteinen, selv om den må være kommet etter bæresteinene. Jeg har følt det lettere å formulere spørsmål da. Som vedlegg følger opplegg til utregning som begynner med bæresteinene, for dem som heller vil prøve det.
Spørsmål 1.
Hvor stor sannsynlighet er det for at en stein av liknende form og størrelse som dekksteinen i Knebel-dyssen og SO, ført med isen, har landet horisontalt ett eller annet sted i Norge på for en "SO" egnet grunn og med sin underflate på en bærestein som
1a) er like spesiell som stein A+B (gjerne i helt annen form),
1b) er like tilpasset dekksteinens underflate som stein A+B,
1c) også er like tilpasset bakke eller fjell som stein A+B.

Til spørsmål 1a: Geolog Frigstad skrev i Agder naturmuseums årbok 1994/95, s.45, om kjempesteinen i Baneheia med stor stein oppå: "Kjempesteinen, med en flyttblokk oppå en annen, er en stor sjeldenhet." Dette gjelder to store steiner som, i motsetning til dekksteinen og stein A+B i SO, ikke er spesielle når det gjelder form og tilpasning til hverandre. Å oppfylle vilkårene i spørsmål 1a ved bresmelting ville være en meget større slump enn den store sjeldenheten i Baneheia. Det kan legges ulikt innhold i begrepet sjeldenhet. I publikasjonen "Torridal sorenskriveri" (fellesbind for Tveit - Randesund - Oddernes - Vennesla - Øvrebø - Hægeland - Greipstad - Søgne, utgitt av en boknemnd 1957), skriver Daniel Danielsen i en artikkel om geologi bl.a. følgende om flyttblokker: "Ikkje sjeldan ligg ein stor blokk oppå fleire mindre,..." Hans to eksempler er den kjempesteinen med flyttblokk oppå som Frigstad nevner, samt SO.
l spørsmål 1a tviler jeg på at det er skjedd så ofte som ca. 100 ganger/steder i landet, men jeg velger 1000, - i brøk 1000:1.
Dette må være ytterst brevennlig. Det svarer til i gjennomsnitt ett tilfelle på hvert område i landet med areal litt mindre enn Kristiansand kommunes, da Norges areal er 1173 ganger større enn Kristiansands.
Så til spørsmål 1b. Brevennlig velger jeg 1:10. For spørsmål 1a og 1b samlet gir dette sannsynlighet 100:1.
For spørsmål 1c setter jeg for å imøtekomme brealternativet igjen 1:10, og får da 10:1 som samlet sannsynlighet for 1a, 1b og 1c, - altså at det sannsynligvis kan ha skjedd omtrent 10 ganger (steder) i Norge.
Så kommer tilsvarende de spørsmål for de andre bæresteinene.
Her gjelder det to steiner: C samt en av byttehypotesens "konkurrenter" om opprinnelig å ha vært på plass: D eller E.
Det antas uvesentlig for regnestykket hvilken av bæresteinene en nå velger først.
Jeg begynner med C. Vi får da
spørsmål 2: Hva er sannsynligheten for at en "stein C" skal oppfylle følgende vilkår:
Den skal passe til samme dekksteins nedre kant samt til bakke eller fjellgrunn, samt bidra til å holde dekksteinens underside så horisontal som i SO.
Sannsynligheten reduseres med dette enormt, fra hele Norges areal til små deler av den samme dekksteinens underside (men fortsatt hvor som helst i landet!). Videre må stein C komme på et sted under dekksteinens kant som passer for i samspill med A+B å holde dekksteinens underside horisontal.
Jeg mener også her å være særdeles velvillig overfor brealter- nativet ved å velge sannsynlighet 1:100. Sammenholdt med sannsynlighet 10:1 for spørsmål 1a, 1b og 1c blir samlet sannsynlighet 1:10.

Spørsmål 3: Hva er sannsynligheten for at den tredje opprinnelige steinen - som etter byttehypotesen har vært D eller E - skal oppfylle tilsvarende vilkår som i spørsmål 2 under samme dekkstein som A+B og C? Med velvilje for brealternativet ser vi her bort fra at stein D byr på store problemer, og tenker oss at det er stein E det gjelder. Etter at A+B og C har fått sine plasser, er det en enda mer begrenset del av dekksteinens underkant den tredje steinen må finne sin plass under for å delta i nevnte samspill. Sannsynligheten må bli klart mindre enn i spørsmål 2. Jeg velger 1:200.
Sammenholdt med sannsynlighet 1:10 etter spørsmålene foran blir
samlet sannsynlighet 1:2000, altså ørliten.
Svarende til reservasjonene foran angående denne tall-leken kan dette tallet ikke tas som noe eksakt. Poenget er å være på den brevennlige siden. Med etter mitt skjønn meget brevennlige valg av tall blir sannsynligheten for brealternativet mindre enn 1:2000.

I sannsynlighetsberegning er det viktig å tenke på om andre forhold enn dem som er tatt i betraktning kan ha påvirket det som undersøkes. I dette tilfellet har jeg ikke funnet annet å nevne enn at det kan spørres om noe har bidratt til spesiell plassering av steinene i SO, slik at plasseringene ikke er ren slump.
Hvis steinene og/eller fjellknausen har krumme eller kantede flater som kan fange, er det kanskje en tendens til at de også møtes. Den tendensen mener jeg i så fall er minimal i forhold til steinenes bevegelser med isen over store områder, og langt innenfor mitt "prutningsmonn" i brevennlige tallvalg. Flatene i SO og på knausen er dertil ikke slik formet at de i vesentlig grad "fanger".

Enkelte vil kanskje innvende at ut fra det faktum at SO står der, må sannsynligheten være meget større enn 1:2000.
Slikt argument holder ikke hvis det er reelle alternativer. Her er SO laget av mennesker et klart alternativ.
Dette alternativet har også sitt faktum: Steinalderfolk innen vår fellesnordiske kulturkrets laget SO-liknende steinoppstillinger.
Hva taler mot at de også her i landet kan ha gjort dette? Skulle vi heller vente å finne flere slike SO'er også i Norge, når slikt finnes i beslektet kulturkrets, og når noe mindre dysser av i prinsipp samme art er funnet også i Norge?
Som nevnt innledningsvis, er det i området ved Gimleveien og nær Oddernes kirke gjort en del funn fra yngre steinalder og tidligere. Med to lakserike elver i nærheten i tillegg til jordbruksmuligheter er det rimelig å se området som et sted med bosetting nok til også i steinalderen å ha hatt høvdinger med ressurser.
Kravet til brealternativet er mer enn å skulle kunne lage en SO- liknende steinoppstilling. Står denne nær stormannssete med makt, ressurser og kulturgrunnlag til å lage dysse, bør konkurransen med gravalternativet relateres til denne geografiske begrensningen, jfr. sannsynlighetsberegningens utgangspunkt:
Det ble der innledningsvis regnet med Norges fastlandsareal. Ved plasseringen av første stein ble sannsynlighetsgraden for rett plassering av de andre steinene enormt begrenset (jfr. spørsmål 2), men fortsatt ikke geografisk plassert i landet. Det var med denne romslige geografiske forutsetningen at sannsynlighetsgraden ble 1:2000.(Å starte med areal som f.eks. Oddernes ville vært enda vanskeligere.)
Med dette utgangspunktet bør brealternativet konkurrere i Oddernes,
og avgrenset til område innen rimelig gangavstand fra sted der høvdingsete kan ha ligget, hvis det regnes med at gravsted for høvdingætten ikke lå langt unna. Historiske opplysninger og funn gir som nevnt støtte for at Oddernes kunne ligge innen "dysse-kulturens" område. I området nær Oddernes kirke - Gimleveien kan det i steinalder ha bodd storfolk, når høvdinger i historisk tid antas å ha bodd der. Oddernes kirke kan, som andre gamle kirker, være lagt nær slikt allerede da gammelt senter. Det bør vel tilsi at brealternativet bør konkurrere med dette som det aktuelle alterntivet.
Gravsted/monument for høvdingætt har i yngre steinalder antakelig ligget på høyde rimelig nær bostedet. Nær Gimleveien/Oddernes kirke er Kalkheia den mest markerte høyden.
Jeg går ikke inn på om det bør dreie seg om et område på mer eller mindre enn en kvadratkilometer. Hvis en regner med det tidoble, vil det innebære at nevneren 2000 i sannsynlighetsbrøken bør multipliseres med tiendedelen av 323.759, som er kvadratkilometertallet for Norges landareal. Kanskje burde telleren multipliseres med antatt antall aktuelle høvdingseter i landet. Uansett blir sannsynligheten minimal.
Dette er ikke ment som mer enn antydning av størrelsesorden.
Jeg aner ikke om antall sifre i sannsynlighetsbrøkens nevner er i nærhet det rimelige, men er sikker på at nevneren bør ha mer enn helt få sifre. Det er ikke tallet, men tendensen som bør telle. Tendensen er at sannsynligheten for brealternativet har nærmet seg null, og enda er konkurransen ikke avsluttet:
Sti viser sammenheng mellom SO og fjellhyllen, selv om det kanskje skyldes muren. Den ser jeg ikke noe formål med i vår tid, og har derfor tenkt på seremoniell bruk som en mulighet. Også uavhengig av muren ser jeg det rimelig å anta at fjellhyllen kan ha bidratt til valg av sted for SO.
Med fjellhyllen som utgangspunkt ville fjellknausen rett ovenfor og rett nordenfor være uten konkurrenter i valg av sted for SO.
I den grad slike tanker aksepteres kan det åpne for en ytterligere mangesifret økning i sannsynlighetsbrøkens nevner, med plasseringen bestemt ikke bare ned til under en kvadratkilometer, men ned mot meternivå sett i forhold til knausens ujevnheter.
Jeg føler ikke behov for dette meternivået som grunnlag. Selv uten den etter mitt skjønn riktige geografiske avgrensingen til Oddernes, eller til norske høvdingseter, angir sannsynlighetsberegningen med mine valg av tall brealternativet som helt usannsynlig.
Min konklusjon er at SO er laget av mennesker i samme kulturkrets som dem som i yngre steinalder laget de danske dyssene.
Tilbake til toppen

I pkt. III.1 har jeg sitert opplysninger om traktbegerkulturen.
Her kommer litt til bl.a. om denne kulturkretsen, hvor dysser ble laget. Jeg håper at jeg treffer noenlunde riktig med følgende opplysninger fra historiebøker:
I Cappelens forlags Norges Historie (1976), bind 1, s.63, er på kart avmerket funnsteder i Sør-Norge for den forannevnte traktbegerkulturen, som særlig er knyttet til Danmark og Sør-Sverige. De fleste funnene i Sør-Norge er avmerket i oslofjord- området og på Jæren, men et par funnsteder er avmerket litt inn fra kysten i området mellom Arendal og Kristiansand.
I samme bind 1, s.66, angis på grunnlag av botaniske undersøkelser:
"Fehold var muligens innført i Kristiansand-området like tidlig som ved Oslofjorden, ...". (Traktbegerfolkene innførte jordbruk.)
I Aschehougs Norges Historie, bind 1, s.60, står:
"Traktbegerkulturen har navn etter noen særegne bukede leirkar med traktformet hals. Den tilpasset seg omgivelsene på en variert måte, og utviklet seg over et stort område lengst nord i Europa - fra Polen i øst til Nederland i vest, i Danmark og sør på den skandinaviske halvøya."
(Leirkar med form som har gitt denne kulturen navn, er det funnet lite av i Norge, men det er andre kjennetegn.)
Følgende fra samme bind, s.61, angir at storsteingraver kan sees også i større sammenheng:
"De sørskandinaviske megalittgravene hører hjemme i en vesteuropeisk tankeverden som også var ansvarlig for andre typer byggverk - mektige steinringer som Stonehenge i Sør-England og kilometerlange kolonner av mannshøye steiner som i Carnac i Bretagne. Slike monumentale anlegg ble reist langs hele atlanterhavskysten og i det vestlige middelhavsområdet gjennom flere tusen år. De er kjent fra Mellom-Sverige i nordøst og fra Shetland i nordvest til Malta i sør.
Megalittmonumentene forteller ikke nødvendigvis om et sosialt og kulturelt fellesskap innen dette enorme området. Det gir heller antydninger om at tanker og ideer vandret og at samfunn av mennesker også den gang hadde kontakt over store avstander. Mot slik bakgrunn, med traktbegerkultur og megalittgraver, må vi se etableringen av det første jordbruket i det østnorske området noen århundre etter 4000 f.Kr."
Den kulturelle sammenhengen modifiseres litt også i Cappelens Norges Historie, bind 1 (1976), s.65, hvor det nevnes ulikheter i forhold til Danmark, men likevel "... en kultur og livsform som på mange måter minner om traktbegerfolkets, og de må ha stått i forbindelse med menneskene i Sør-Sverige og Danmark."
Om det kultiske gjengis fra Aschehougs Norges Historie, bd.1, s.62:
"Bak den store arbeidsinnsatsen som det krevde å føre opp slike gravminner, med de offerseremonier og fester som vi bare kan ane i forbindelse med dem, må ha ligget et system av forestillinger og vurderinger. Gjennom rituelle handlinger og på andre måter søkte folk å holde ved like en bestemt sosial
orden.
Også oslofjordområdet var i det 4. årtusen f.Kr. omfattet av traktbegerkulturens og megalittgravenes sosiale forutsetninger og religiøse forestillinger. Kanskje vitner disse gravminnene om at kultus knyttet til de døde og dyrkelsen av forfedrene spilte en stor rolle blant de første menneskene som drev jordbruk her."
Tilbake til toppen

I tillegg til videre kontakt med fylkesarkeologen og konservator Frigstad kunne det være ønskelig med opplysninger fra noen med kjennskap til Forsvarets tidligere virksomheter i Kalkheiområdet, og fra andre med kunnskap om Kalkheia.
Jeg viser til tanker i pkt. III.2 om brudd og sprengning av stein A+B og D, og eventuell flytting av stein D og E. Det ville det være av interesse å få bragt på det rene om Forsvaret kan ha utført noe av dette (for å få bedre passasje på turstien).
Også andre opplysninger eller vurderinger kan ha interesse. Det gjelder f.eks. muren på fjellhylle sør for SO (omtalt i pkt. IV.5).
De to murene ca. 20-30 m henholdsvis nordøst og sørøst for SO, angitt i pkt. IV.7, antas å ha vært deler av militært skytebaneanlegg, men det kunne være betryggende å få det bekreftet.

Uansett hva som måtte fremkomme av opplysninger fra ulike hold er første hovedspørsmål hvorvidt SO etter arkeologisk vurdering er storsteinsgrav/monument, svarende til danske dysser, og fra samme tidsalder.
I så fall kommer som tilleggsspørsmål (med henblikk på symmetri) hvorvidt den frittliggende stein E nær SO har vært en nordøstlig bærestein for dekksteinen, senere erstattet av stein D.
Neste hovedspørsmål er: Stammer funnene i området sør og sørvest for SO (gjengrodde stier, fjellhyllen med mur, "steinsete" samt funn på rasteplasser) fra menneskers aktiviteter i gammel tid?
Tilleggsspørsmål her er hva som kan sies om slike aktiviteter, med tidfesting, og om sammenheng mellom disse funnene og SO.
Til slutt: Bør SO bringes tilbake til sin antatt opprinnelige form
(ved å sette inn stein E som østre bærestein, symmetrisk med stein C, og fjerne stein D)?
Tilbake til toppen

Vedlegg: 1
ALTERNATIV TIL SANNSYNLIGHETSBEREGNING I PKT. VI.
Sannsynlighetsberegningen i pkt. VI begynte med spørsmål knyttet til de mest sentrale elementene i SO: Dekksteinen og stein A+B. Noen vil kanskje finne det mer naturlig å begynne med bæresteinene, som ved brealternativet må ha vært på plass før dekksteinen.
Slik problemstilling har etter mitt syn ikke noe for seg. Det dreier seg om sannsynlighet for at steinflater som passer møtes. For utregningen er spørsmålenes rekkefølge (faktorenes orden) likegyldig, men spørsmålsstillingene blir mer kompliserte hvis ikke dekksteinen er med i første spørsmål.
Her stilles spørsmålene i rekkefølge motsatt av i pkt. VI. Spørsmålene er som følge av dette formulert annerledes, og vinklingen blir en litt annen.
Spørsmål a (jfr. tidligere spørsmål 3) gjelder sannsynligheten for at en stein D eller E skal passe like godt som i SO til en ujevn fjellknaus hvor som helst i landet, og dertil ligge klar med en flate til - med passe høyde til å være med på å danne et kammer -
å "ta imot" og være tilpasset en dekkstein (som ennå ikke er kommet) med nøyaktighetsgrad som beskrevet i pkt. III.2.
Spørsmål b (jfr. tidligere spørsmål 2) gjelder stein C. Stedsvalget er nå begrenset til det stedet i landet hvor en stein D eller E ligger klar. Stein C skal passe til å ta imot dekksteinen med nøyaktighetsgrad som beskrevet i pkt. III.2, og være plassert slik at den sammen med stein D eller E bidrar til (forutsatt også en tredje bærestein) å kunne holde dekksteinens underside horisontalt.
Spørsmål c (jfr. tidligere spørsmål 1a, 1b og 1c) gjelder sannsynligheten for at stein A+B , også her med vilkår som nevnt i spørsmål a og b, skal være tilpasset dekksteinen og de andre bæresteinene med nøyaktighetsgrad som beskrevet i pkt. III.2. Plasseringen av stein A+B vil derved i høy grad være bestemt av de andre bæresteinene. (Her er valgt å la stein A+B kom sist. Det er fritt valg for andre rekkefølger. Resultatet vil vel bli tilnærmet likt ved noenlunde tilsvarende spørsmålsstillinger.)
Spørsmål d gjelder en dekkstein som ut fra spørsmål a, b og c forutsettes å være utstyrt med steder som passer til bæresteinene med deres innbyrdes plassering og tilpassede "møtesteder".
Det som gjenstår er dekksteinens plassering. Som flyttstein skulle den i likhet med bæresteinene (kanskje unntatt A+B) komme med breen fra ukjente og antakelig forskjellige steder, og skurende mot sør med isen lande med sine møtesteder på bæresteinenes, med nøyaktighetsgrad som nevnt.
Det inviteres til å velge tall (jfr. pkt. VI) for spørsmålene i sannsynlighetsbrøkene 1:a, 1:b, 1:c og 1:d.
Utregning av samlet sannsynlighet skjer ved i brøken
1 : (a . b . c . d) å erstatte bokstavene i nevneren med valgte tall og multiplisere disse. Produktet blir nevner i sannsynlighetsbrøk med teller 1. Dette gjelder sannsynligheten beregnet for en SO et sted i Norge (jfr. spørsmål a og b), men ikke hvor i landet. Som i pkt. VI kan så sannsynligheten begrenses svarende til der SO står.
Tilbake til toppen