Min svigerfar, Per Sigurd Sodeland, var i mange år sterkt opptatt av en steinoppstilling på Kalkheia i Kristiansand.

Han har hatt utallige turer opp til denne steinoppstillingen:

Sett på plasseringen, undersøkt terrenget rundt, foretatt oppmålinger og gjort sine vurderinger basert på historiske fakta og litteratur som omtaler lignende oppstillinger andre steder.

Resultatet ble en utredning som du kan lese her.

Han skrev også et kortere sammendrag, som er gjengitt nedenfor. Dette ble sendt Fævennen, og vi håpet at han skulle se det på trykk, for han var overbevist om at dette måtte være interessant for flere.

Men det har tydeligvis ikke vært interessant nok for Fævennen, for det har så langt vi vet ikke kommet på trykk, og nå er det dessverre for sent, i alle fall til at han skal få sett det…

Svigerfar sovnet inn på Sørlandet Sykehus 15. oktober 2011.

STEINALDERMINNER PÅ KALKHEIA I KRISTIANSAND?

Historiebøker forteller om dysser, den eldste formen for store steingraver i Norden, med et kammer bygd av steinblokker.
Dysser er knyttet til en ”traktbegerkultur” i Sør-Skandinavia i yngre steinalder, mellom ca. år 3300 og 3000 f. Kr., – de første som drev jordbruk i Norge.
Dysser finnes vel særlig i Danmark, hvor de ”ruver på toppen av høydedrag” (Cappelens Norges Historie, 1976, bind 1, s. 61).
Også i Sverige er det dysser, kalt bl.a. ”liggande hönor”.

I nevnte bind 1, s. 70-71 nevnes en dysse i Skjeberg i Østfold og en på Holtenes i Hurum, samt dysser i nordre Båhuslen (bilde s.60). Jeg vet ikke hva som ellers måtte finnes av norske dysser.
Det spørsmålet som tas opp her er om en steinoppstilling på Kalkheia i Kristiansand – i det følgende kalt SO – kan bli faglig godkjent som dysse, bygget av oldtidsfolk.
Mitt amatørgrunnlag for å anta dette er at SO i likhet med dysser har en stor dekkstein holdt oppe av bæresteiner som kan sies å markere et gravkammer, at steinene passer til hverandre og fjellgrunnen de står på,
at SO står på et meget velvalgt utsiktssted med fjellflate som gir noe plass til forsamling av folk, samt forhold som sterkt taler for at folk må ha fraktet SO’s største bærestein opp fra li nedenfor.
Unntatt denne steinen er steinene i SO i likhet med mange steiner i området flyttsteiner fra istid.
Danske dysser ligger på toppen av jordhaugsgraver.
Hvis SO med sin plass på fjellgrunn er et gravmonument kan det vel ha vært over en brann- eller urnegrav.
Kanskje kan et slikt monument være bygget i annen kultisk sammenheng?

SO finnes lett ved fra Stemmen ved Øvre Jægersbergvann (Papirmøllevann)
å følge en bratt kjerrevei (først over fjellskråning) opp til Kalkheias øvre platå, og så vestover ca.150 m på tursti (dårlig kjerrevei) langs sørbrinken av Kalkheia.
Der er SO meget synlig tett sør for turstien, velplassert på nevnte fjellflate.
Fra denne er det vid utsikt mot sjøen og bl.a. Odderøya og Hamreheia.

Den mange tonns dekksteinen i SO holdes ½ ­- 1 m opp fra fjellgrunnen av 3 bæresteiner.
Dekksteinen er over 5 m lang og opptil 2,5 m bred med hovedretning noenlunde nord-syd.
Den har en opptil 1,5 m høy loddrett flate på en del av vestsiden, en liten flate på østsiden og en mot sør.
Ellers er steinen ujevn, men sett på god avstand virker den ujevne undersiden flat.
Vestsidens flate gir siktlinje mot innseilingsleden øst for Oksøy.
Lagt inn på kart synes denne siktlinjen også å gå gjennom et felt mellom Gimle gård og Oddernes kirke hvor funn har vist oldtidsbosetting. Derfra er Kalkheia den nærmeste særlig markerte høyden.
Slik siktlinje kan selvsagt være tilfeldig.

Den største av bæresteinene synes særlig interessant.
Sett sørfra står den midt under dekksteinen, med noenlunde samme lengderetning. Den er 2,4 m lang om det sees bort fra en bruddlinje som nok skyldes tyngden av dekksteinen.
Bruddstykker viser at en nordre del av bæresteinen er knust av denne tyngden, altså at steinen har vært lengre.
En stor søndre del av bæresteinen er firkantet, ca. 60 cm høy mot vest og nær 70 cm høy mot øst.
Mens de andre steinene i SO vel er flyttsteiner fra istiden synes denne største bæresteinen med uslitte kanter å være frostsprengt fra fjellsiden i Kalkheias li mot sør, ved en sti som fra den nevnte bratte kjerreveien
opp fra Stemmen tar av vestover etter ca. 100 m.
Etter nye ca. 100 m langs denne stien sees slike avlange ”firkantsteiner” og fjellside de er kommet fra.
Jeg har ikke funnet andre ”kilder” til slike steiner i området.
Det taler for at folk har fraktet den tunge bæresteinen opp lien fra denne kilden, at de løftet den meget tyngre dekksteinen opp på denne og de andre bæresteinene, og at den største bæresteinen derved bærer budskap om at folk bygde SO.
Til støtte for dette nevnes at å bygge danske dysser krevde lange og tunge transporter (av steiner som tidligere var ført med istidsbre fra Norge til Danmark).

En nordvestre bærestein i SO har avrundet trekantform.
Den likner sterkt en annen stein som nå ligger fritt like østenfor SO og vel har vært en nordøstre bærestein, symmetrisk med den nordvestre.
Som en lite stilig erstatning er et bruddstykke fra den største bæresteinen satt inn som bærestein under dekksteinens østside.
Slik bytting av steinene er nok skjedd i nær fortid, fordi den antatt nordøstre bæresteinen antakelig har hemmet militær aktivitet og/eller transport av kalkstein på kjerreveien tett ved.
Boremerke på steinen etter avsprengt bit tyder på tidligere tiltak til å lette slik trafikk.
Kan denne nordøstre bæresteinen nå, når det ikke lenger er slike transporter m.v., i respekt for et oldtidsminne få tilbake sin plass i SO, slik at SO igjen blir symmetrisk?

2,8 m syd for den største bæresteinen, nøyaktig i forlengelse av ”midtlinjen” mellom dennes helt parallelle sider, er det en skålformet, 7-8 cm bred, litt ujevn grop.
Hvis den godkjennes som skålgrop kan den være fra stein-, bronse- eller jernalder.
Med nevnte nøyaktige plassering i forhold til SO kan den være en hilsen fra steinalderens SO-byggere.
Også andre groper nær denne kan kanskje være laget av folk, eller, hvis de er naturlige, ha bidratt til valg av sted for SO.

Den fjellflaten SO står på ender mot sør i et bratt fjellparti øverst i Kalkheias sørli.
Nedenfor i lien er det en ujevn slette, med skog som i lien ellers.
Vestre del av sletten er i sør og vest avgrenset av to små høydedrag før lien fortsetter nedover mot veien nær Stemmen.
Den stien som passerer ”kilden” til firkantsteiner (omtalt i siste halvdel av 5. avsnitt) krysser sletten langs dennes sørkant og går i sørvest opp en 15-20 meters bakke mellom de nevnte små høydedragene.
Nær toppen av denne bakken står to 2 m lange og henimot firkantede steiner plassert trappevis – om enn noe skrått med fra ca. 70 til ca. 80 cm dypt ”trinn”.
De antas hentet oppover fra samme kilde til ”firkantsteiner” som angitt for den største bæresteinen i SO.
Tross slik skrå plassering synes dette å ha hatt en (kanskje ufullført) hensikt.

Med SO som dysse kan i oldtid kultiske aktiviteter ha funnet sted i nærområdet.
Etter mitt ufaglige skjønn er det usikkert om de to sistnevnte ”firkantsteinene” kan ha vært del av et kultsted (f.eks. alter) sørvest for sletten, i ”konkurranse” med den mer imponerende og høyere plasserte SO nord for sletten, eller før SO ble bygget.
Som ren gjetning og oppfordring til faglig vurdering kan firkantsteinene tenkes å ha vært sete for en steinalderhøvding ved kultiske aktiviteter omkring SO.
Høvdingen med følge kunne da hatt plass øverst mellom deltakere eller tilskuere i skråningene til de nevnte høydedragene (om enn disse er noe ulendte), med utsyn mot nord tvers over sletten til seremonier ved SO og i bakken nedenfor denne.
På sletten kunne det ha vært tilskuere eller aktører.

Med henblikk på alternativer til slik oldtidstenkning om firkantsteinene nevnes:
Jeg har hørt antydet at en steinoppbygd vei langs nordsiden av sletten og murer i lien på samme side (en av murene nokså nær SO) kan ha vært tyske militære anlegg. Jeg har problem med å se hensikten også med dem.
Kanskje har noen kjennskap til dette.

Fra stien (kjerreveien) ved SO tar det ca. 70-80 m vestenfor av en kjerrevei for kalktransport nedover mot syd til en skrent (”Blåmannsskotet”, omtalt på orienteringsskilt nær Stemmen).
Fra sistnevnte vei tar det et stykke før nevnte skrent av en sti mot nordvest på fjellgrunn.
Etter ca. 80-90 m krysser denne stien en rasteplass med en pent avrundet stein som kan virke som et monument.
Steinen er ca.1,5 m høy, opptil 1,5 m bred øst-vest og opptil 0,8 m tykk nord-syd, med flat underside (”såle”) mot fjellgrunnen.
På ca. halvannen meters avstand fra dette ”monumentet” står en lav ”sittestein” med konkav øvre flate som danner en avrundet rettvinklet trekant. Det er mange flyttsteiner i området,
men ”monumentet” og ”sittesteinen” er såpass spesielle at naboskapet og ”monumentets” oppreiste stilling etter mitt skjønn neppe skyldes slump.
Med henblikk på steinenes tyngde kan oldtidsfolk med kultisk motiv ha vært mer motivert enn folk i nyere tid til å plassere dem slik.
De andre funnene på Kalkheia bidrar til den tanken at oldtidsfolk kan ha gjort også dette.
Tett syd for ”monumentet” er et felt med parallelle og dels kryssende sprekker i fjellgrunnen.
De kan som naturens eller folks verk ha bidratt til stedsvalg for ”monument” og ”sittestein”, eller være inskripsjon/ornament knyttet til disse.

Det synes ønskelig med en faglig vurdering av SO med skålgrop(er) samt ”høvdingssete”, ”monument”, ”sittestein” m.v. Hvis SO’s største bæresteins budskap om at folk har fraktet den – og derved eller på annet grunnlag SO’s rang som dysse – skulle bli faglig godkjent, bør som nevnt den nordøstre bæresteinen få tilbake sin plass i SO.
Det ville gjenopprette en symmetri som kunne fange turfolks interesse.
Etter slik godkjenning ville det også være ønskelig å få et orienteringsskilt med faglige opplysninger om SO og andre av steinene m.v. som måtte finnes verd oppmerksomhet.
Skiltet kunne settes nær det orienteringsskiltet om Kalkheia landskapsvernområde som nå står ved Stemmen, nær kjerreveien til Kalkheia. SO er i kort avstand fra byen, ved beferdet tursti, lett å finne.