Etter min enkle og optimistiske tro på menneskeheten, burde det bare være enkelte fundamentalister, i ulike religioner, som mener at de alene har de rette svarene.

Dessverre er det ikke, etter hva jeg opplever og hører, en korrekt antakelse. Det er faktisk ganske mange som mener at de sitter på de eneste korrekte og rette svarene. Hvor godt må det ikke være å ha det slik: Ha fasiten på alle livets spørsmål. De trenger ikke være kristne eller muslimer: De kan like gjerne være humanetikere eller tilhøre en annen trosretning, men de har alle det til felles at de mener at akkurat det de selv representerer er den store sannheten!
Tenk om jeg hadde det på den samme måten: så enkelt livet ville vært(!), men det er nok dessverre ikke slik.

For noen år siden (i 2011, tror jeg) meldte jeg meg ut av den norske kirke. Det var flere grunner til det:

• Jeg ville støtte Unitarforbundet aktivt slik at de fikk inntekter av min deltakelse (kunne da ikke være medlem av annet kirkesamfunn).
• Kirkens håpløse holdning til samkjønnet ekteskap.
• Erkjennelsen av at det var flere punkter i kirkens trosbekjennelse (kirkens «grunnlov?») som jeg ikke greide å tro på:
  • at Maria var jomfru (ikke så veldig viktig, da)
  • at det finnes et helvete hvor alle som ikke tror(?) blir sendt til (umulig å få til å stemme med en Gud hvis kjærlighet overgår alt).
  • at Jesus er Guds sønn (funnet opp i ettertid?). Han innførte jo blant annet en bønn som begynner med «Vår far», altså (i mine øyne) kan han ha brukt «Min far» på samme måte, altså ikke ment som et «kjødelig» far-sønn forhold.
  • Treenigheten (forstår det ikke og aldri fått noen god forklaring på dette).

Etterhvert er jeg kommet frem til følgende:

Det er mulig at det finnes en «første årsak», dvs et vesen (eller hva man enn skal kalle det) som satte det hele i gang. En kan ikke se helt bort ifra det, simpelthen fordi man ikke vet (eller kan vite).

Jeg greier simpelthen ikke å tenke meg at tiden ikke fantes, altså at «big bang» var det første som skjedde. I mitt hode vil det alltid være noe som «har skjedd tidligere». Forstår heller ikke hvordan det kan regnes på verdens alder, men det er nok begrensninger hos meg.

Astronomer sier at de har sett lyset fra stjerner som er mer enn 13 milliarder lysår borte. Lyset fra disse stjernene (som er sett nå) ble altså sendt ut for mer enn 13 milliarder år siden. Hvor langt borte er så disse stjernene nå? …og så sier astronomene at universet er yngre en 14 milliarder år? Kan noen gi meg en fornuftig forklaring på dette? Hvis universet var «presset sammen» i en bitte liten «klump» for så å «eksplodere» (big bang) og ingenting beveger seg fortere enn lyset: Hvordan kan vi da se objekter som er mer enn 13 milliarder lysår borte hvis universet bare er «litt» eldre?