Jeg tenker mer over enn før alt hva jeg har grunn til å glede meg over:

Det kan være blomster jeg ser når vi går på tur, høye trær som har fått lov til å vokse: Blir stående å se oppover stammen: Wow!! Min familie har det ok, vi er ikke sultne og jeg ser at vi er virkelig priviligerte som bor i dette landet.

I bunn og grunn gleder jeg meg over det meste, men fortviler ofte over hva mine brødre og søstre (for eksempel hva asylsøkere) opplever. Oslo er blitt betegnet som «byen med det store hjerte». For meg virker det dessverre som om Norge er landet med «det forsteinede hjerte».

Vi er ett av de rikeste landene i verden, men avviser familier som har bodd her i mange år, og som har barn som har gått på norsk skole. Hvorfor er vi så forbannet egoistiske? La de som har bodd her og tilpasset seg bli i Norge! Det er IKKE slik at jordkloden er, eller burde være, oppdelt etter etnisitet, så vi burde kunne akseptere at vi får inn nye landsmenn fra andre kulturer. Litt slik som USA og Canada aksepterte folk fra Norge og andre nasjoner tidligere i det forrige århundret.

Vi som er født, oppvokst og fremdeles bor her burde egentlig være veldig takknemlig for dette. OG: Være veldig på vakt når «storsamfunnet» og våre politikere spiller på «rettferdighet» og «likebehandling». Prøv å sette deg selv i de situasjonene asylsøkerne og andre opplever.

Jeg er utrolig takknemlig for det jeg opplever og det jeg får gjøre. Er ikke alltid i takt med mine idealer, men jeg forsøker så godt jeg kan. I det minste: Velkommen til alle dere som søker eller har fått (eller burde fått) tilflukt i vårt land!