Jeg er (kanskje dessverre?) en del eldre enn overskriften skulle tilsi, men det jeg sikter til er at jeg snart har vært ansatt i Kirkens Bymisjon i to år. Rett nok ikke i selve stiftelsen i Oslo, men i et datterselskap, men det var kun på grunn av at vi var i ferd med å gå over til ny pensjonsordning, og det ble enklere for arbeidsgiver at jeg ble ansatt i datterselskapet. Uansett: På alle andre måter (bortsett fra ved valg av ansatterepresentanter til styret etc.) er jeg i praksis en del av hovedorganisasjonen, og tenker veldig sjelden på at jeg ansatt i et datterselskap.

I mine fleste yrkesaktive år har jeg jobbet for IBM: Vært ute av IBM et par ganger tidligere, men er blitt «hanket» inn igjen. Begge gangene borte fra IBM i perioder på mindre enn 2 år. Dette (med Kirkens Bymisjon) blir altså ny rekord, og jeg har ingen planer om å returnere til min tidligere arbeidsgiver, selv om det hadde vært mulig (noe det selvsagt ikke er).

Kirkens Bymisjon (altså datterselskapet: Bymisjonspartner – hvis du nå vil vite det) blir nok min siste arbeidsgiver før jeg gir meg i yrkeslivet. Og for en arbeidsgiver: Aldri har jeg følt en slik stolthet, og samtidig ydmykhet, for å få lov til å jobbe for en arbeidsgiver. Tenk å jobbe for noen hvor du deler formålet 100% (jeg skriver ikke 110% – jeg har tross alt grunnfag i matte!). Har ikke funnet en eneste ting å være skeptisk til av det som gjøres av våre virksomheter. Og det er bare begynnelsen: De folkene som jobber rundt på våre virksomheter i «frontlinjene», og som dag etter dag jobber direkte med våre medmennesker som har behov for og får hjelp av oss: Jeg kan ikke få sagt hvor høyt jeg setter deres innsats. Fantastiske mennesker!

I tillegg kommer alle de på hovedkontoret som støtter opp om dette. Mange fantastiske mennesker som jeg møter i T3 (Tollbugata 3, må vite). Så engasjerte og blide kolleger som jeg ikke har støtt på på noen annen arbeidsplass.

Sjefen min sa nettopp noe slikt som (etter at vi nå har fått et nytt lønnssystem) at det er jo også fordi vi får lønn at vi jobber, og ikke bare fordi vi støtter formålet. Neivel, tenkte jeg (som kunne greid meg uten å begynne å jobbe igjen etter IBM-sortien). Jeg søkte ikke på annen jobb, og det var kun den jeg nå har som var aktuell for meg, nettopp på grunn av at jeg da fikk mulighet til å jobbe for Kirkens Bymisjon.  Veldig glad for at Per Bjørner (min sjef) ga meg denne muligheten på tross av min høye alder.

Kanskje jeg også skulle skrive litt om meg selv, etter nesten to år i jobben?

Som enhver forstår utfra ovenstående: Jeg er veldig fornøyd med min arbeidsplass og mine kolleger, og jeg håper at jeg får bli lenge i Kirkens Bymisjon. Men, der er dessverre alltid et men: Jeg bør nok ha en kortere ukentlig arbeidstid. Nå jobber jeg 100%, og Ragnhilds situasjon tilsier at jeg bør jobbe mindre. Kunne gjerne tenkt meg å jobbe 50%, men det fordrer eventuelt at det ansattes en ny Controller, og at jeg dermed får færre arbeidsoppgaver. Per i dag tror jeg nok at mine arbeidsoppgaver dekker en del mer enn en 100%-stilling, og det er litt stressende å føle at jeg aldri kommer helt á jour. Kanskje jeg kan få en stilling kun med ansvar for økonomisystemene, det vil si som i en avdeling á la den jeg jobbet for i begynnelsen av mitt yrkesaktive liv i IBM? Da ville liksom ringen være sluttet?